Kortvarig opptur (1945-1960)

Et par måneder etter tyskernes kapitulasjon kom legenden Jørgen Juve tilbake fra England, og han fikk kort tid etter jobben som trener for Lyn. Juve hadde med seg flere moderne treningsmetoder, og med spillere som Øivind Holmsen, Kristian "Svarten" Henriksen, Arne Brustad og Marlow Braathen la han grunnlaget for det som skulle bli Lyns neste storlag.

Også innertrioen Knut Osnes, Magnar Isaksen og John Sveinsson markerte seg kraftig, og Lyn utpekte seg nå som et av landets beste lag. Interessen var rekordstor, og da Lyn kvalifiserte seg for sin første cupfinale siden 1928 kom det inn ufattelige 158 000 bestillinger.

De innledende rundene gikk som en lek for et Lyn–lag i kanonform. Sandefjord ble slått 5–0, Mjøndalen 1–0, Kristiansund 6–0 og til slutt Lisleby 6–1. Men i finalen ventet det andre virkelig store laget på den tiden: Fredrikstad. Og når to giganter møtes uten fenomener som straffekonkurranser eller golden goal, går det som det må gå, og i 1945 ble det ikke spilt én, men tre cupfinaler.

Første kamp gikk av stabelen 14. oktober, foran 35 000 tilskuere på Ullevaal stadion. Knut Osnes sendte Lyn i føringen etter 19 minutter, men Knut Brynildsen utliknet på et omdiskutert straffespark like etter pause, og fastsatte sluttresultatet til 1–1.

Andre kamp gikk på Sarpsborg stadion to uker senere, foran 18 000 tilskuere. Igjen sendte Knut Osnes Lyn i føringen etter 19 minutter, men denne gangen var det Arne Ileby som utliknet med et kanonskudd fra dødlinja. Også den andre finalen endte uavgjort.

Lyn burde nok ha vunnet første kamp, men i andre kamp var det Fredrikstad som hadde fortjent å heve pokalen. Da tredje og siste kamp ble spilt var det likevel ingen tvil om hvem som var fortjent norgesmester. 4. november møtte 31 000 tilskuere opp på Bislett stadion for å se årets tredje cupfinale, og de fikk mye igjen for pengene. Etter 17 minutter sendte John Sveinsson et frispark rett i mål. Så var det duket for Marlow Braathen, som i løpet av ti minutter avgjorde finalen med et hattrick. Ti minutter etter den første scoringen banket han inn Lyns andre scoring. Det gikk fem minutter før han satte inn en retur etter et skudd fra Magnar Isaksen, og nye fem minutter før han ekspederte Knut Osnes' pasning i nettmaskene.

Lagoppstillingen i den tredje finalen var: Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Braathen, John Sveinsson, Knut Osnes, Magnar Isaksen og Arne Brustad.

Når Lyn først vinner ett trofé er det gjerne flere i vente, så etter mesterskapet i 1945 var det på sin plass med et nytt norgesmesterskap i 46. Denne gangen slo Lyn ut Jevnaker med 8–1, Kvik med 2–1, Selbak med 2–0 og Sarpsborg med 1–0, før Fredrikstad på ny ventet i finalen.

Semifinalen mot Sarpsborg fylte Ullevaal stadion til randen, og vel så det. Det offisielle tilskuertallet ble satt til 35 000, som den dag i dag er Lyns rekord, men ryktene skal ha det til at banemannskapet til slutt ga opp og slapp inn langt flere. I tillegg skal flere tusen mennesker ha oppholdt seg i området rundt Ullevaal stadion for å høre kampen direkte.

I finalen mot Fredrikstad var det denne gangen bortelaget som gikk i føringen, etter et mål fra Arne Ileby. I andre omgang utliknet Knut Osnes, og kampen endte 1–1. Denne gangen hadde dog fotballforbundet forutsett denne muligheten, så i stedet for nye omkamper gikk finalen til ekstraomganger. Hvor lenge de to lagene hadde holdt på i 46 kan man bare spekulere i, men at Lyn gikk seirende ut for andre år på rad skyldes neppe at Fredrikstad var betydelig svakere.

I første ekstraomgang ga Arne Brustad Lyn ledelsen, men bare minuttet etter utliknet Knut Brynildsen for Fredrikstad. Det var ett fattig minutt igjen av andre ekstraomgang da den tidligere Fredrikstad–gutten Lloyd Pettersen avgjorde kampen, og Lyn hadde vunnet norgesmesterskapet for sjette gang.

Med i finalen denne gang var Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Braathen, Lloyd Pettersen, Knut Osnes, Harry Boye Karlsen og Arne Brustad.

Etter mesterskapet i 46 valgte flere av de gamle stjernene å gi seg. Kaptein Øivind Holmsen, Kristian Henriksen, Magnar Isaksen og Adalbert Kjellberg valgte å legge opp, mens Arne Brustad noe motvillig gikk med på å spille én sesong til. Lyn var alvorlig svekket, og røk ut av norgesmesterskapet allerede i åttedelsfinalen. En ujevn periode ventet, og på 50–tallet stod nedturene i kø. Igjen måtte landets Lyn–venner rive seg i håret, mens de ventet på at Lyn for tredje gang skulle komme tilbake for fullt.

<< Bronselaget (1921–1945)

Lyns storhetstid (1960–1971) >>